Press "Enter" to skip to content

Elise Nielsen Posts

Legger World of Warcraft på hylla inntil videre

Den første begeistringen har lagt seg, det første raidet (Uldir) har blitt gjennomgått. Brått satt vi igjen med ingenting annet å gjøre enn World Quests. Som jeg syntes var det kjedeligste noensinne i Legion.

Jeg likte historien og Zandalar. Jeg bare syntes det er synd at det ikke er mer.

Utifra cinematics utgitt av Blizzard på Youtube fikk man inntrykk av at historien vedrørende Sylvanas og Saurfang skulle endelig fortsette. Men når man logger inn er det ingen nye quests, ingenting. Jeg dobbeltsjekket videoene som er lagt ut og merker at det tilhører en contentpatch “Tides of Vengeance” som visstnok er “in the making”.

Da er det lov å håpe at Azshara endelig blir nærmere introdusert ettersom hun ble nevnt som en av tre Warbringers.

Men jeg merker jeg har falt av lasset totalt. Jeg gidder knapt å logge inn, og når jeg først gjør det så står jeg i 5-10 minutter på havnen i Zandalar før jeg logger ut igjen. Tanken på World Quests får meg til å spy, raidet er dessverre dritkjedelig og jeg orker ikke tanken på spamme dungeons.

At mesteparten av de andre spillerne vi kjenner i tillegg også har falt fra hjelper overhodet ikke. Ikke nok med at man ikke har lyst til å gjøre noe i spillet, det er heller ingen å gjøre det med.

World of Warcraft legges på hylla inntil videre. Kanskje jeg åpner det igjen om et par måneder etter at den nye patchen har kommet og leker litt rundt omkring. Men sånn som det er nå finner jeg heller andre ting å gjøre.

Glem elefanten i rommet. Her er det elefanten i Darkshore som gjelder /flir

Leave a Comment

Bloggerbarna – Historien om Glompen

Jo mer jeg leser om hvordan bloggere forsvarer seg i sin bruk av egne barn i sine blogger, jo mer blir det innlysende at de ikke klarer å forstå kritikken.

Alt for mange barn i Norge idag blir eksponert og brukt av sine foreldre på nett. Reklamepenger og klikk skal innhentes, hvorfor ikke smelle til med et par bilder av barna og et par private anekdoter fra barnas personlige sfære som vil bli liggende ute på internettet i all evighet? Man må jo skaffe mat på bordet tross alt.

Kritikken har vært der i årevis, men bloggere har alltid avfeid det som hets og fortsetter i samme spor som alltid.

Selvsagt skal vi alle få vite i detalj og med bilder om hvordan soverommet til lille Glompen er. Det skulle bare mangle at vi får en full liste på hvordan nattstellet skal være etterfulgt av hvilke eventyr som foretrekkes og hvor fantastisk skjønn Glompen er når han sovner. Etterfulgt av et bildedryss av Glompen som sover i krybben sin. Uvitende om at alt han foretar seg frem til han blir myndig kommer til å bli lagt ut i det brede for hele verden å se og lese i all evighet. Rett og slett evighet.

For selv når Glompen er gammel nok til å velge selv, og selv når mamma har gått med på å slette noe, så ligger det alikevel der ute på nettet. Mest antagelig inntil Dovre faller og enda litt til.

Du tenker sikker; “Pft.. hva så? Hvem bryr seg liksom?”

Det er forsåvidt ikke et dårlig spørsmål. Hva så om Glompen sin barndom ligger ute på nettet for alle å lese? Hva så om mamma tjente penger eller fikk ting sponsa fordi hun skrev om Glompen? Hva er så farlig med det liksom?

Mens mamma skriver om Glompen skriver hun om alle de tingene som gjør Glompen til Glompen. Alle erfaringene han får seg i livet mens han vokser opp som barn skal. Om hvordan han leker i barnehagen, hvilke venner han får, hvilke leker de foretrekker, hvordan rommet hans ser ut, hvilke klær han går med, hvordan han stadig sutter litt på tommelen når han blir nervøs, hvordan første skoledag gikk, hvor raskt Glompen lærer osv osv osv.

Glompen får rett og slett ikke lov til å vokse opp og være et barn i fred. Glompen får ikke lov til å gjøre noe som helst med mindre mamma står der klar med mobilkamera og skal dokumentere alt på blogg og snapchat. Kanskje sier Glompen noe som barn pleier. Kanskje det er noe søtt, kanskje det er alt annet enn søtt. Innen få minutter får hele verden vite om det uansett. Ingenting får bli innenfor den private sfæren som er Glompens hjem.

Fremmede mennesker vet hva Glompen gjør hver dag, hvor han er og hva han har på seg. De kjenner ham igjen når han og mamma skal til og fra barnehagen eller skolen. Fremmede mennesker som stopper mamma for å snakke om Glompen. Fremmede mennesker som lurer på om han stadig væter sengen om natten eller om han virkelig har blitt kjæreste med Stina i barnehagen.

Mammas mange bilder av Glompen er fra forskjellige ting de gjør.  Helt vanlige ting som barn gjør. Alt fra halvsoving foran BarneTV til leking i badekar før leggetid. Innenfor minutter er det hele dokumentert på mammas blogg eller sosiale medier. Etter et par måneder vet FBI og Interpol om det også. Mammas bilder av Glompen har dukket opp på det mørke nettet hvor det hyppig spres for alle som har interesse av å se et fremmed barn med lite eller intet tøy på.

Alle de andre mammaene leser bloggen til Glompens mamma. Glompen kan høre de snakker om det når de kommer for å hente sine egne barn. De andre barna har også hørt om Glompen og alt hva han foretar seg. Kanskje begynner noen av de andre barna å erte ham fordi han væter sengen en gang iblant, eller fordi han stadig sutter på tommelen når han blir nervøs.  Kanskje de andre barna ikke vil være venn med Glompen mer. Mamma og de andre mammaene er ikke enige om noe, og mamma har blogget om uenighetene. De andre mammaene har blitt sinte og barna deres har overhørt det meste.

Historien om Glompen er ikke et ukjent fenomen.

Vi har opptil flere toppbloggere som legger ut både bilder og detaljer om barnas private liv uten å ofre det en tanke. Når de blir bedt om å ofre det en tanke, hovedsaklig for barnets skyld, er det to svært forskjellige respons man får. Bloggeren blir enten utrolig defensiv og forsvarer seg med forskjellige løse påstander om stolthet og drar paralleller med barnemodeller.

Eller så tar de en “Nord-Korea“. Alt som ikke er positivt og støttende slettes umiddelbart på alle sosiale medier og stopper ikke det de kritiske røstene eller spørsmålene så blokkeres det over en lav sko. Begynner noen andre å stille spørsmål så stenger de kommentarfeltet og påstår at man blir hetset. Gjerne uten beviser for at hetsen i det hele tatt har funnet sted.

Alt om Glompens liv blir servert med annonser og rabattkoder. Foreldre blir ikke akkurat oppmuntret til å vise måtehold i sin eksponering. Flere bloggere har nevnt at det er annonser de sier ‘nei’ til fordi de spesifikt ber om at barna skal delta i annonsene på en spesifikk måte. Det er selvsagt bra at bloggermammaene sier nei når klare grenser blir krysset, men med tanke på hvor mye de allerede ikke sier nei blir man ikke akkurat imponert.

Det må være mulig å være mammablogger, til og med ha reklame på bloggen sin, uten at barna utleveres. Uten at man går i detalj om hva Glompen har sagt og gjort og hva han hadde på seg da han sa og gjorde det.

I media før og idag

Morten Hegseth skrev en kronikk om mammablogging og spons. En kronikk man skulle tro var svært etterspurt om man ikke har vært innom emnet en god del år i forveien allerede. Et enkelt søk i Google på “mammablogging” og det kommer opp 7 år gamle artikler om hvordan Datatilsynet og psykolog advarer mot mammablogging og å utlevere barna sine. Morten i sin kronikk tar i det minste opp det som later til å være det seneste nye innen mammabloggingen, som da er sponsingen og reklamepengene.  Bloggsfæren har med andre ord på de 7 årene ikke tatt til seg noe som helst, men bare blitt verre. Om 7 nye år har vi helt sikker den nøyaktige samme debatten

Bloggerbarn kan ikke sammenlignes med barnemodeller, selv om det er bloggere som har prøvd. For det første så jobber barnemodeller etter et strengt regelverk som gir dem svært sterke rettigheter. For det andre så vet vi ingenting om barnemodellene. Vi vet ikke hva de heter, hvor de er fra, hvem foreldrene er og hva de driver med. Vi vet ikke engang om modellbarnet vi ser på reklameplakaten engang befinner seg i Norge. Vi vet absolutt nada om dem. De viser frem barneklær i 1 minutt på tv for en Cubus-reklame og så går vi alle, inklusiv dem, videre med livet totalt uvitende om hverandre. Bloggerbarn har ikke et snev av den samme beskyttelsen som modellbarn har.

Forhåpentligvis ender ikke denne debatten på samme måte som det har gjort alle de andre 7 årene. Ved et eller annet tidspunkt blir vi nødt til å styrke barns rettigheter og vern mot å bli økonomisk utnyttet og utlevert av sine foreldre på nett. Strutsetaktikken de fleste bloggerne har lagt for dagen bør ikke få lov til å fortsette.

– “Men jeg er så stolt av barnet mitt!”

Stolthet krever ikke wifi. Foreldre har vært stolte av barna sine før internett og sosiale medier var en ting. Eller teller det ikke med mindre du får skryte litt til de 3.8 milliarder menneskene der ute med internetttilkobling? Og hva sier det egentlig om deg?

Leave a Comment

Helgetur til Bergen

Jeg har aldri vært særlig begeistret for å fly. Da jeg bodde i Køge, Danmark, for 12 år siden ble jeg nødt til å sette meg på flyet en gang i mellom for å betraktelig korte ned på reisen min til Norge. Det var langt mindre strev å ta toget til Kastrup og fly til Torp enn det var å ta toget rundt hele Danmark og ta båten fra Hirtshals og hjem. Men etter jeg hadde flyttet tilbake til Norge igjen senere og skulle ned til den årlige julefesten skjedde det noe og jeg klarte ikke å sette meg på flyet igjen. Jeg var grågrønn i ansiktet før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bilen da Marius kjørte meg bort til Torp, og flyvertinna som stod ved gaten og gjorde sitt kommenterte at jeg så ikke helt bra ut og om jeg kanskje burde la være å reise hvis jeg var såpass dårlig.
(Også godt mulig hun så hvor grønn jeg var i ansiktet og tenkte sitt at hun ikke var interessert i å vaske opp oppkast etter meg, hva vet jeg egentlig?)

Siden den gang har jeg tatt den lange reisen til Køge via ferge og tog, og mesteparten av tiden har jeg meldt avbud for den er så sinnsykt lang og slitsom at jeg egentlig ikke orker.

Men i denne omgang skulle jeg heller ikke til Danmark, jeg skulle bare til Bergen. Min venninne skulle gifte seg og jeg var forlover. Jeg hadde først vurdert å ta nattoget fra Drammen, men jo lengre tid jeg brukte på å bestille jo dyrere ble den. Til det punktet at det brått ble billigere å fly. Og siden jeg skal til Svalbard i Mars 2019, så kan jeg liksågodt begynne å øve meg litt nå.

Dash 8 er et meget intimt propellfly med overdimensjonert motorkraft. Hver gang det starter opp motorene føles det som at det er et spørsmål om tid før propellene sliter resten av flyet i stykker.

Men flyturen gikk helt greit. Vi døde ikke skrikende mens flyet styrter ned i en fjellvegg og ingen kastet opp, spesielt ikke meg. Å fly igjen er tydeligvis noe jeg får til uten større problemer. Selvsagt skal det krisemaksimeres litt i bakhodet et par dager i forveien, men jeg ser ikke på det som et alltfor stort problem. Mental krisemaksimering > brekninger ved 10 000 fot.

Det var sol, men litt kjølig, da jeg ankom Bergen fredag ettermiddag. Jeg var nesten skuffet, for når man er i Bergen for første gang og man har hørt så evinnelig mye om dette “Bergenværet” så forventer man nesten det skal være på plass når man først er der. Og drittværet man ønsker seg, det dukker da gjerne opp. For resten av kvelden pøste det ned.

Hotellet jeg hadde booket meg var Basic Hotel Bergen. Billigste skiten jeg fant med eget bad. Skulle du formodningen noensinne ta deg en tur til Bergen og trenge overnatting, så er dette IKKE et hotell jeg anbefaler. La meg forklare hvorfor;

Det er to barer ved siden av hverandre, i første etasje av bygningen, som spiller høy musikk til halv tre om natten. Du kan ha vinduene åpne om du vil, har ingenting å si. For lyden kommer fra etasjene UNDER, ikke utenfra. Jeg var allerede forberedt på at det kom til å være en del høy musikk da jeg hadde lest anmeldelsene i forveien. Og jeg prøvde til og med øreproppene som lå KLARE på rommet da jeg kom. De hjelper ikke. For musikken du hører er primært bassen, og bassen lager skjelvinger og vibrasjoner som ikke selv hørselvern kan blokkere ut.

Det er TV på hvert eneste rom. Men ikke pokker om jeg forstår hvorfor. For å kunne se på tv må du tydeligvis ha en form for streaming app eller noe, men de forklarer ikke hvilken spesifikk app det er eller hvor du kan få tak i den eller om det i det hele tatt går ann til å streame fra mobilen. Det finnes ingen annen informasjon på hverken tv’ens infoside når man slår den på eller infopapiret ved skrivebordet. Og jeg ringer ikke resepsjonen  klokken et om natten for å spørre om hvordan tv’en fungerer. Kjip og giddalaus som jeg er.

På sengen var det lagt en pyntepute og et “sengeteppe” som knapt dekker litt av fotenden. Sånt er.. dritekkelt. Det er sikkert der for å skape et slags personlig preg på rommets design eller noe, men når et beigebrunt teppe har mørkere brune flekker på seg som ser ut som bæsj, da er det på høy tid det sendes til rens eller napalmbehandling.

Det er sikkert ikke vanskelig å forstå det var det første jeg fjernet fra mitt åsyn da jeg kom inn på rommet og fikk satt fra meg sekken.

Bortsett fra alt det var rommet i seg selv helt greit, slitent men greit. Badet hadde en grei størrelse, jeg brukte sykt mye varmtvann de to nettene jeg var der. For noe trenger man å gjøre når man venter på at baren skal stenge og tv’en kun har youtube.

Og Bergen er en flott by å besøke.

Det hadde allerede begynt å regne ved det tidspunktet min venninne plukket meg opp for sightseeing, så vi holdt oss til bilen. Men hun kjørte meg rundt, pekte og forklarte.  Og det skorter ikke på ting å se. Det skal dog nevnes at jeg ikke nødvendigvis kan noe særlig om Bergen eller vet nøyaktig hva Bergen har å by på. Det eneste jeg egentlig visste noe særlig om var Brygga, Akvariet og Fløibanen.  Min venninne prøvde iherdig å få meg med i Ulriken, og jeg merker det utgår noe helt sinnsykt, for jeg liker ting som har bakkekontakt.

Til slutt reiste vi til Olsvik hvor hun bor, spiste litt lasagne og skravlet om ditt og datt.

Lørdag hadde jeg en del timer å slå ihjel før vielsen, så jeg tok på meg støvlene mine og trasket ned mot Brygga. Eller, jeg prøvde ihvertfall å traske i retningen av Brygga. GPS’en på min mobiltelefon er alt annet en god, så det tok et par forsøk før jeg fant den riktige veien og ved det tidspunktet hadde jeg fått forferdelige vannblemmer under hælene. Så jeg dukket inn i nærmeste turistsjappe og plukket med meg et par tykke sokker jeg kunne utjevne støvlene med.

Brygga er et veldig flott område, og jeg likte veldig godt sidegatene. Det er ganske tydelig at det er et yndet turiststed med mye design og kunst rettet mot turismen. Deriblant fant jeg en butikk som solgte ting laget fra rein og sel. Deriblant 40 forskjellige varianter av ostehøvelen. Angrer litt på at jeg ikke kjøpte med meg en, for de var jo festlige. Og jeg trenger en ostehøvel til i livet mitt når jeg tenker etter.

Jeg gikk også forbi Fisketorget og ved et tidspunktet gikk jeg fullstendig feil og fikk med meg Grieghallen også før jeg fant hotellet mitt igjen.

Vielsen fant sted på “Kode 1” som visstnok også er et kunstmuseum. Vi ble ørlite forsinket da det andre vitnet hadde klart å gå til feil kode-bygg, men etter litt tid dukket han til slutt (heldigvis) opp. Vielsen varte i ganske nøyaktig 5 minutter og så var det ut døren igjen.

Vi tusler bort til Egon Bristol og får plass i kjelleren. Maten er god og samtalen går lett. Bergensere er svært flinke til å inkludere deg i en samtale selv om de ikke nødvendigvis kjenner deg. Noe jeg savner av og til i enkelte sammenhenger på Østlandet. Etter et par timer er maten spist, skravlingen er overstått for nå og vi reiser oss for å dra. Jeg blir invitert videre til Olsvik men jeg er alltfor sliten etter natten uten søvn at jeg velger å vende tilbake til hotellet.

Etter en times tid går det opp for meg at jeg ikke har noe snacks eller noe å spise skulle jeg bli sulten, så jeg stikker ut igjen for å plukke opp noe.

Du vet når man er et barn og står i en kiosk og skal velge ut noe, og man tenker at når man blir voksen så skal man endelig få ta med seg alt man vil? Vel, jeg er voksen og jeg finner sjeldent noe jeg faktisk vil ha. Så jeg endte opp med en skolebolle og jordbærlitago. Resten av kvelden og natten ble jeg sittende inne på hotellrommet og se på Netflix på mobilen min. Star Trek Voyager FTW.

Jeg brukte evigheter på å stå opp dagen etter. Rett før 11 ble jeg plukket opp av venninnen min som ga meg en ekstra guidet tur i Bergens forstader før hun kjørte meg til flyplassen.

Marius og jeg har ofte snakket om at det kunne vært gøy å ha en bilferie i Norge hvor vi kjører til de forskjellige byene og bygdene og fjellveier og fjordbåter osv. Bergen var såpass hyggelig at jeg kunne tenkt meg å ta en tur igjen, men gjerne ha litt bedre tid til å se alt. Så det blir nok til at den bilferien blir høyere prioritert de neste par årene.

Leave a Comment

Skulle ikke livet bli.. bedre?

Mannen min har jobbet som IT konsulent for et firma en god del år. 5 om jeg ikke husker helt feil. Iløpet av den 5 års perioden hadde han gått opp en god del kilo til det punktet hvor han bikket  over 150kg. Han svarte alltid telefonen når de ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er, hvor vi er, selv om vi er på ferie. Han jobbet alltid sent, noen ganger kom han ikke hjem før 2-3 om natten avhengig av hva som måtte fikses “NÅ ELLER RASKERE!” Og jeg kan jo selvsagt forstå at nedetid for en bedriftkunde er krise av dimensjoner, enkelte bedrifter måler ikke nedetid i sekunder og minutter, men i hvor mange millioner de taper. Og da må noen trå til.

De fem årene har jeg tilbrakt ganske mye tid alene etter arbeidstid. Tid hvor jeg sitter og venter på at han kommer hjem fra jobb så vi kan stikke ut og handle. Handling som vi må avbryte midt i butikken fordi en kunde ringer og er krakilsk over et eller annet som bare SKAL fikses der og da. Samme krakilske kunde som etterpå skal sitte og krangle på regningen de får sendt som gjør at mannen min ikke får fullt betalt for den ekstrajobben han blir skjelt ut til å gjøre klokken halv ti en fredagskveld.

Vi hadde sjeldent mulighet til å gjøre noe. Kino var risikosport av flere grunner. Ikke nok med at man gjerne vil se filmen uten at de andre besøkende skal gjøre det til en ræva opplevelse, men en gang i mellom hvor vi prøvde oss på en kinotur kjente han til tider mobilen vibrere i lomma vel vitende om at det blir et satans mas som venter på ham når filmen er ferdig.

Mesteparten av tiden hvor han sender meg melding og sier “jeg reiser snart fra kontoret” betyr vanligvis “en eller annen gang idag… kanskje”. For “snart” i min verden betyr et sted mellom 5-15 minutter, og med en halvtimes reisetid hjem så er han hjem innenfor en time. Når han ikke dukker opp to og en halv time etterpå blir man selvsagt litt småbekymret over at det kanskje har hendt noe på veien hjem langs motorveien. Men neida, vanligvis var det bare ET ELLER ANNET som hadde gått galt hos en kunde som han ble nødt til å fikse der og da og det trakk litt ut. Han sa sjeldent ifra, og når han gjorde det var det vanligvis et par timer senere når han ENDELIG var på vei hjem.

Iløpet av de fem årene har jeg lagt merke til et par ting. Det første er at det er dritkjedelig å lage middag for to. Fordi man blir sittende og spise sin porsjon før den andre personen i det hele tatt rekker å tenke på å reise hjem, og man orker ikke å vente lenger selv for man har blitt så vanvittig sulten.

Det andre er at når man hele tiden må jobbe så orker man ikke så veldig mye når man endelig kommer hjem. Og da er det mye mer fristende å spille dataspill og gjemme seg på kontoret sitt enn å ta del i forholdet man er i. Dataspillet er en virkelighetsflukt man så desperat trenger for man er for stresset og sliten til å gjøre noe som helst annet.

Så da sitter man der. Med en livspartner som ikke orker å ta del i sitt eget liv fordi han er overarbeidet, sliten og stressa.

Dagen jeg fikk totalt nok var en søndag for et par måneder siden. Vi manglet et par ting, så han foreslo av vi kunne kjøre ut til den søndagsåpne Menybutikken i Helgeroa. Også fikk vi en liten tur ut også.

Mens jeg går og kler på meg og gjør meg klar til å møte uteverdenen setter han seg inn på kontoret og spiller et spill. Etter jeg har gjort meg klar kommer jeg inn og spør om vi skal dra. “Skal bare gjøre meg ferdig” sier han og snur seg bort fra meg. En halvtime går mens jeg rastløs venter ferdig påkledd med sko og det hele. Til slutt spør jeg hva slags spill han spiller. Er det et onlinespill? Er det et MMO? Dette er spill man tross alt ikke får satt på pause. Jeg ville forstått det ettersom jeg spiller World of Warcraft selv, og jeg føler meg alltid bedriten når jeg sier meg enig i å gjøre noe i en gruppe og må stikke av midt i det hele. Men det var heller ikke tilfellet. Det var bare et vanlig spill som han dillet med alene.

Når jeg endelig får ham slept ut i gangen så han kan få på seg sine egne sko, så vi ENDELIG kan dra, nevner jeg at jeg er ganske så irritert etter å ha stått og ventet på at han skal gjøre seg ferdig med et spill som han tross alt kan sette på PAUSE. Han mumlet; “You’ll get over it” og gikk ut.

Cue the rage.

Det skal nevnes at han pleier ikke svare meg på den måten. Det er blant sjeldenhetene. Så sjeldent jeg ble såpass satt ut over svaret hans at jeg ble stående et sekund og spørre meg selv;
“hva.. faen..?”

Ikke nok med at jeg umiddelbart ble rasende, jeg ble også kjempelei meg. Jeg var rasende over at det tydeligvis ikke var måte på hva slags drittungesvar vi skal lire fra oss den dagen, og jeg var kjempelei meg fordi jeg atter en gang, etter så mange år, overhodet ikke skulle prioriteres. Eller vises hensyn til.

Alle de gangene jeg satt på trappa hjemme og ventet på at han skulle komme hjem så vi kunne handle og faktisk ha MAT hjemme.

Alle de gangene jeg satt ved spisebordet og ventet på at han skulle komme hjem når han sa han skulle, og kjenner at det skriker i magen og sulteskjelven har satt inn for alvor mens jeg ser på maten blir kald.

Alle de gangene jeg må stå og vente et sted på et eller annet kjøpesenter fordi han går fra meg og må ordne et eller annet for en eller annen kunde som han mener “bare tar fem minutter”. Halvannen time senere sitter man på en eller annen benk og vil bare hjem og man spør seg selv hvorfor man i det hele tatt gidder.

Alle de ting man ikke får gjort eller blir nødt til å flytte på fordi han har aldri tid.

Så da satt vi der da. I bilen kjørende gjennom Larvik ut mot Helgeroa. I ubehagelig stillhet mens jeg gjør mitt beste på å se ut av vinduet mitt og spør meg selv; “hva gjør jeg nå egentlig?”

Han parkerer bilen, men går ikke ut. Jeg sitter også helt stille uten å si noe. Til slutt har vi den samtalen vi skulle hatt for lengst. Samtalen som sier at før eller senere er man faktisk nødt til å gidde å vie litt tid til sin livspartner. Samtalen som sier at nå er det nok. Denne jobben dreper deg og du er selv klar over det. Samtalen som sier at nå MÅ noe endre seg.

Et stykke før denne hendelsen hadde han blitt tipset om en stilling her i Larvik. Den var det man kaller “inhouse” som gjør at han vil ha en vanlig 8-16 jobb. Han hadde hovedsaklig avfeid den ettersom han mente han var fornøyd der han var. Til tross for all sladderen som vitnet om noe annet jeg fikk når han endelig kom hjem og enset min eksistens.

Mens vi satt i bilen og hadde samtalen vår var det i min bok ingen tvil. Den jobben søker du på og blir den tilbudt deg så tar du den! Der og da dreit jeg lang marsj i om det kanskje ville bli et lønnskutt for ham, han skulle bare vekk fra jobben som uten tvil var i god gang med å drepe ham. Hans egen lege har ved to anledninger gjort det klinkende klart at om han fortsatte i samme tempo vil han mest antagelig få et hjerteinfark før han blir 45. Og når han allerede er 42 år gammel, så begynner det å haste med endringene.

Han fikk heldigvis den jobben, og det var heldigvis ikke noe lønnskutt. Årets sommerferie var årets siste mens han stadig jobbet for det firmaet. Og til tross for tre måneders oppsigelsestid og en uke igjen før han sluttet måtte de alikevel ringe og be ham om hjelp mens han står langs en strand i Danmark og prøver å slappe av.

Den lokale jobben gir ham muligheten til å være hjemme mens solen stadig er oppe etter ferdig arbeidsdag. Han har faktisk tid til å trene de tre gangene i uka som han skal.  Han trenger ikke bekymre seg lenger om alle kundene som han aldri rekker å gjøre seg ferdig med fordi det aldri er nok timer i døgnet. Og han trenger ikke å sukke hver gang han hører telefonen ringe fordi han vet det ikke kommer til å være en kunde eller fra jobben som ber ham om å gjøre noe utenfor arbeidstiden.

Alt det er endelig over. Alikevel merkes det at vi også hadde urealistiske forventninger på hvor mye våre liv kom til å endres, forbedres, av at han fikk seg en ny jobb. At han endelig skulle ha tid.

Noe av det er fordi det er en overgangsperiode hvor man brått legger merke til at man har faktisk massevis av tid til overs og man nærmest panisk spør seg selv; “HVA gjør jeg nå?” Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre med seg selv. Tidligere har han tilbrakt mest mulig tid foran pc’en, så hva skal han liksom gjøre nå?

Jeg håper vi finner svarene etter hvert.

Leave a Comment

Battle for Azeroth, et kort innblikk

Den nye expansion til World of Warcraft kom ut 14. august da jeg typisk nok var på ferie. Dette er den første expansion siden Cataclysm hvor jeg ikke har hatt muligheten til å være med på launch og levle for harde livet i kampen om å nå det nye topplevelet før alle andre. Men ferie var sårt tiltrengt og jeg hadde ikke planer om å kansellere noe som helst for et videospill som pent kan vente to uker til jeg kommer hjem igjen.

Nå derimot som jeg har hatt muligheten til å spille litt de første par dagene kan jeg lufte et par tanker om det.

Det suger å være shadow priest. 

Angivelig viser det seg at Blizzard har ikke helt visst hva de skal gjøre med shadow priest og det er noe de skal “fikse” i ettertid, men fram til da vil speccet være ganske så.. lackmuster. Med andre ord vil du gjøre jalla dps og drar du mer enn tre mobs samtidig dør du grufult. Men, mens du er opptatt med å ikke få pumpet ut nok dps og dø horribelt så vil du se ganske så spektakulær i voidform.

Jeg har bare to level igjen før jeg når topplevel. Jeg har tatt det stille og rolig fordi jeg gjerne ville få med meg hele historien i prosessen. Og historien sålangt har vært ganske interessant. Ikke bare syntes jeg det er gøy å endelig bli introdusert for Loa’er som ikke er ute etter å drepe meg og det er gøy å endelig få se en del av trollkulturen også.

Dessverre er jeg ikke superbegeistret for Sylvanas og håper hun blir avsatt som warchief snart.

Jeg liker at man ikke lenger kan ganke folk når man er på pvp server. Selv om jeg har hyggelige minner tilbake fra Stranglethorn Vale klokken fire om natten hvor jeg løp rundt og ganket alle low-level alliance som ikke vinket til meg. Jeg er sær om natten, kanskje like greit jeg fikk meg en ordentlig søvnrutine med årene.

Et av tingene jeg ikke likte med Sunstrider, serveren jeg var på før, var at den var en pvp server som Dhruve hadde valgt å flytte guilden til. Jeg ytret mitt misnøye og han forsikret meg om at jeg ikke ville bli ganket ettersom Horde:Alliance ratio var i så stor favør Horde at jeg måtte jobbe hardt for å finne en alliance til å ganke meg. Kort tid etter introdusert Blizzard “connected realms” og Sunstrider ble lagt til 7 andre servere i en stor hub. Brått var horde:alliance ratio mer jevn og jeg måtte jobbe hardt for å IKKE finne alliance. Frem til prepatchen til BfA var det en ganske vanlige affære at for hver gang jeg ble ganket av en eller annen tufs så roper jeg i guild chat “You said I wouldn’t be ganked, Dhruve!”

Han kom riktignok til min unnsetning hver gang, men det var så utrolig frustrerende å være på en servertype man egentlig ikke ville. Så for min del har det vært en kjærkommen endring.

Men grafikken er flott, områdene ser gjennomførte ut og jeg syntes Loa of Death er dritfestlig å høre på hver gang jeg dør. (ikke sarkasme)

Leave a Comment